Stoppeklokke

I 2006 var stoppeklokkeomsorg et ord som ble brukt relativt ofte. Jeg syns det ordet forsvant litt for fort.

Den gang skrev jeg noen tanker om hva jeg mente om denne stoppeklokka. Noen mente at det ikke fantes stoppeklokke mentalitet i helsevesenet, de på andre siden av bordet var uenige. Jeg skrev bare det jeg selv oppleve.

STOPPEKLOKKE

Når man snakker om stoppeklokkeomsorg er det som oftest snakk om hjemmebaserte tjenester. Man kan innlemme sykehjem i denne debatten også.

 Det er nok ikke sånn at pleiere har en stoppeklokke som man følger slavisk, men man har en tidsramme som man må forholde seg til. Sånn er det i alle yrker som finnes. Når man jobber med mennesker er det noen faktorer som spiller inn for hvordan man legger opp arbeidet sitt. La oss ta for oss rettferdighet. Jeg prøver etter beste evne å være rettferdig, gi den som trenger mest hjelp mest tid, og den som trenger minst hjelp får mindre tid. Her kan man ikke følge en stoppeklokke.

 I dag fikk jeg noe å gruble på, på vei hjem fra jobb. Det er lørdag morgen, i løpet av natta har en ansatt ringt å fortalt hun er syk. Når min arbeidsdag er over er det kommet tre ansatte på jobb og man gikk ut i fra at den siste bare kommer forsent (det hender også i helsesektoren at folk forsover seg)

Dette tenkte jeg på når jeg gikk hjemover etter nattvakta:

Hva er rettferdig ved morgenstellet? Jeg konkluderte fort med at en forutsetning måtte være at alle pasienter skal få stå opp til frokosten. Det kan hende at noen akkurat i dag kunne tenke seg å få frokost på senga, men utgangspunktet for arbeidet må være at alle skal opp.

 21 pasienter, 4 ansatte, 80 minutter til frokost. (nå: MTF)

 1 ansatt bruker 40 min på å lage frokost. Hvis alle er like effektive bruker da 4 ansatte 10 minutter. Altså: 21 pasienter, 4 ansatte 70 MTF.

 For å stelle en pasient trenger man: klut, håndkle, vaskefat. Dette skal først hentes og senere sorteres på skyllerommet, så skal man vaske hender og starte på nytt. Dette tar ca 1 minutt. 1 pr. pasient = 21 minutter. Nå: 49 MTF

 Vi sitter altså igjen med 49 minutter, 4 ansatte og 21 pasienter. Deler man pasientene likt vil hver ansatt ha 5,25 pasienter. Det betyr: Fra du blir forsiktig vekket ”god morgen!” til du sitter foran frokostbordet vil det ta 9,3 minutter.

 1000 kroners spørsmålet er: hva velger man? Velger man å gi alle pasientene litt dårlig stell, ikke la de hjelpe til selv (det tar lang tid) og dermed ikke bidra til at pasienten får oppfyllt Abraham Harold Maslow’s to øverste bud, annerkjennelse og selvrealisering. Eller velger man å ikke la alle få delta på frokosten og bryte overnevntes tredje behov: de sosiale behovene?

Samma pokker hva man velger, så velger man feil. Det er nettopp derfor vi trenger mer penger til eldreomsorgen. Og hva skal penga brukes til? Noen mener man skal fjerne sykehjemskøene. Jeg ønsker ikke fler pasienter på mitt sykehjem før det kommer fler folk som kan ta vare på dem!

Til slutt til deg som tenker å legge igjen følgende kommentar: ”9,3 minutter er ikke så ille. Når jeg har forsovet meg bruker jeg knappe fem minutter fra jeg våkner til jeg er ute av døra”

 Spør bestemora di med gikt og liggesår om det er et alternativ for henne. Gjør du det kommer hun til å banke deg opp med stokken sin! (som fortjent)