Det er ingen tvil om at å være donor er viktig.
Der er noen ting man bør tenke over når man gir fra seg sin egen kropp til forskning eller bare gir fra seg levra si til en som trenger det. Man skal spørre seg følgende:
1) Ønsker jeg at mine organer skal hjelpe andre til å overleve?
2) Ønsker jeg at min kropp skal forskes på så andre kan få det bra om maaaange år fra nå?
3)ønsker jeg at min kropp skal begraves ufullstendig, om noen år, med noen organer mindre?
La oss si at jeg hadde svart ja på de tre forrige spørsmålene, hva ville jeg tenkt dersom min sønn hadde tatt en sjefsavgjørelse og ombestemt meg, etter at jeg var død? Hadde jeg trivdes med et?
Jeg ønsker jo for all del at min sønn skal oppleve en fullverdig begravelse, en begravelse hvor han, og mine andre nære får sjelefred og en opplevelse av å begrave meg. Men kommer de til å oppleve det når de innser at mitt ønske er å forlate livet og donere kroppen min til forsking? Hvilket ønske skal jeg ta hensyn til nå som jeg står her å kan velge? Er det mitt eget ønske jeg skal ta hensyn til eller er det mine pårørende? Og, hvem sitt ønske skal de ta hensyn til? Meg, som ikke kan snakke for meg og ikke fortelle at jeg faktisk viste hva jeg gikk til (jeg er jo tross alt ganske mange år og har litt peiling) Eller godtar jeg at mine unger overprøver mine ønsker så min plan om å redde verden, finne kurer mot sykdom og redde andre med mine donor-organer ikke lar jeg gjøre. Hm, den som hadde visst!
Forfatteren er uenig i Fabian Stang sin avgjørelse. Men avgjørelsen respekteres likefullt. Det må, tross alt, være den vanskeligste avgjørelsene av dem alle.
