I dag har jeg vasket og stelt en dame. Hun var død. Byttet ut dyne og pute med et hvitt laken. Det er fortsatt en god opplevelse, verdig og fint. Jeg stelte henne sammen en utrolig flink dame som gjorde nøyaktig som jeg ville gjort. Snakke til den døde som om hun hørte hva jeg sa og stelte varsomt som om man var redd for at hun hadde smerter.
Alikevel er jeg sliten etter kveldsvakt. Jeg tar meg en pils og tenker på kvelden. Hvor fort jeg omstilte fra død til veldig levende musikk på festen som ble arrangert for pasientene. Fra død til live-musikk og spekeskinke, fra marmorerte ben til glade pårørende som endelig fikk tid til å treffe mor. Fra rigor mortis til en etterlengtet røyk på balkongen hvor vi diskuterte hvordan biffen blir best stekt. Ah, så digg med en øl og en røyk. En røyk etter diskusjonen på vaktrommet om hvorvidt vedkommende skal kremeres eller ikke.
Dattera hennes gråt. Var utrøstelig. Kanskje den tristeste dagen i hennes liv. For meg var det “nok en dag på jobben.” Det er jo så klart spesiellt når noen dør. Selv om man opplever det nok så ofte er det en spesiell ting. Noen arbeidsoppgaver gjør man hver dag mens andre oppgaver gjør man sjeldnere. Men det er en arbeidsoppgave. Man tar av seg uniformen og går hjem med en god følelse fordi man har gjort en viktig jobb. Og tar seg kanskje et velfortjent glass vin eller øl, rett og slett fordi man fortjener det.
