Cheyne Stokes respirasjon blir beskrevet av Store Norske Leksikon som “pusterytme som karakteriseres av at pasienten slutter å puste i kortere eller lengre perioder (opptil to minutter). Pustepausen etterfølges av gradvis kraftigere og dypere åndedrag som deretter igjen blir svakere frem mot en ny pustepause.” Jeg googla cheyne+stokes+blogg og kom over nursenadia.blogg.no En blogg jeg kommer til å følge. Hun skriver om å arbeide med døende mennesker.
Når noen ligger for døden og har Cheyne Stokes respirasjon hender det at man får seg en overraskelse eller to. For kun kort tid siden var jeg sikker på at en pasient døde hele tre ganger i løpet av en vakt. Jeg var veldig klar over at vedkommende hadde pustepauser, men når man står ved sengeleiet hos en pasient som ikke puster blir 10 sekunder lenge. 30 sekunder føles som et helt liv og ett minutt føles som en evighet. Vakta blir lang når man våker over døende mennesker.
Det er noe helt spesiellt å pleie terminalpasienter. Pasienter som er på den siste strofen på det siste verset i et langt liv. Det er mange som spør meg hvordan jeg orker å ha en jobb hvor jeg må gjøre nettopp det innimellom. Hvordan klarer man å jobbe med så triste og forferdelige ting?
Å dø når man er gammel er det mest naturlige i verden. Det er like naturlig som å puste.
Når man har vært så heldig å få blitt med på den siste biten av et langt liv er det inmari godt å være der å bidra til at de siste timene blir så verdige som mulig. Bidra til at vedkommende ikke har smerter, holde i hånda å trøste når hun er redd, fukte leppene når de er tørre. Og til slutt stopper kroppen helt opp og man steller vedkommende en siste gang. Det er ikke så mye rituellt rundt stell av døde i norge. Vi steller dem så de skal se pene ut når pårørende kommer for å ta et siste farvel. Vi binder opp haken så ikke underkjeven detter ned og vi barberer, grer håret og steller negler. Vi rydder på rommet, fjerner medisinsk utstyr fra nattbordet, legger på en duk og tenner et lys. Så lufter vi godt og inviterer pårørende inn. Etter det triller vi pasienten ned til et kjølerom i kjelleren.
Når jeg går vekk fra kjølerommet forvandler den døde pasienten seg til minner. Ikke minner om når jeg stelte negler og tente lys men minner om at jeg, som hjelpepleier, fuktet lepper og holdt i hånda når det trengtes. Ristet puta å la den godt under hodet igjen. Kjente det nesten umerkelige håndtrykket når jeg leste fader vår. Bidro til å skape en verdig og rolig sistereis. Et lite punktum i en lang roman. Et vakkert punktum.
april 26, 2010 kl. 10:26 pm |
Nei det er veldig sant! Slik som hun som hadde cheyne stokes som jeg skrev om. Hun tok det hele veldig “pent” om jeg kan si det sann. Hun var klar for å avslutte livet sitt, og når hun tilslutt døde så.. Vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg men, det føltes ikke så meningsløst ut, vist du skjønner
juni 14, 2010 kl. 10:49 am |
[...] hennes gråt. Var utrøstelig. Kanskje den tristeste dagen i hennes liv. For meg var det “nok en dag på jobben.” Det er jo så klart spesiellt når noen dør. Selv om man opplever det nok så ofte er det en [...]
februar 8, 2011 kl. 2:07 pm |
Det er noe unikt verdifullt å få jobbe med mennesker i alle livsfaser og livskriser. Jeg tør påstå at man vokser som menneske og får et bredere perspektiv på livet i dette arbeidet. Blogginnlegget ditt vitner om reflekterte tanker og livserfaring. Hjelpepleieren er kanskje den helsearbeideren som står pasienten nærmest og er der når sykepleieren eller legen er opptatt med andre medisinske oppgaver. Mange eldre mennesker i livets sluttfase har lite eller ingen pårørende å støtte seg til heller. Da har hjelpepleieren et stort ansvar for å pleie, lindre og støtte den døende og bidra til en verdig avslutning. Selv om det “bare er en jobb”, så kan man ikke unngå å bli berørt av de menneskene man møter. Hjelpepleiere burde verdsettes i mye større grad enn de gjør i dag. Hilsen Sykepleieren