Om å ta omsorg (på alvor)

Man kan ikke stjele omsorg. Man kan ikke ta det når man trenger det, man er avhengig av at noen er villige til å gi deg det.

Utrolig mange mennesker ble berørt av bomben i regjeringskvartalet og skytinga på Utøya. Mange har i tiden etter terroren søkt sammen og gitt hverandre omsorg. Delt sorgen og trøstet hverandre. Utrolig mange gikk i tog tre dager etter og enda flere fulgte tv-sendingene.

Alle blir preget av en sånn hendelse og mange kan gå ut i gatene, dra på besøk til venner og både få og gi omsorg. Men det er kanskje noen som ikke kommer seg ut, som ikke har familie og som ikke kan få den omsorgen de trenger. Hadde det vært så lett at de kunne stjålet det fra en tilfeldig forbipasserende ville det kanskje vært greit.

Men omsorg kan ikke stjeles. Derfor er det så viktig at man holder øynene åpne og ser de som trenger en klem eller en prat. Kanskje bare et lite minutt med vennelighet. Ikke bare i dag eller i morgen men alltid er det noen som sitter på et gatehjørne eller i en sofa i en leilighet og håper noen kan gi dem det de ikke selv klarer å skaffe seg. Den vennelige tanken. Omsorg.

Stoppeklokke

I 2006 var stoppeklokkeomsorg et ord som ble brukt relativt ofte. Jeg syns det ordet forsvant litt for fort.

Den gang skrev jeg noen tanker om hva jeg mente om denne stoppeklokka. Noen mente at det ikke fantes stoppeklokke mentalitet i helsevesenet, de på andre siden av bordet var uenige. Jeg skrev bare det jeg selv oppleve.

STOPPEKLOKKE

Når man snakker om stoppeklokkeomsorg er det som oftest snakk om hjemmebaserte tjenester. Man kan innlemme sykehjem i denne debatten også.

 Det er nok ikke sånn at pleiere har en stoppeklokke som man følger slavisk, men man har en tidsramme som man må forholde seg til. Sånn er det i alle yrker som finnes. Når man jobber med mennesker er det noen faktorer som spiller inn for hvordan man legger opp arbeidet sitt. La oss ta for oss rettferdighet. Jeg prøver etter beste evne å være rettferdig, gi den som trenger mest hjelp mest tid, og den som trenger minst hjelp får mindre tid. Her kan man ikke følge en stoppeklokke.

 I dag fikk jeg noe å gruble på, på vei hjem fra jobb. Det er lørdag morgen, i løpet av natta har en ansatt ringt å fortalt hun er syk. Når min arbeidsdag er over er det kommet tre ansatte på jobb og man gikk ut i fra at den siste bare kommer forsent (det hender også i helsesektoren at folk forsover seg)

Dette tenkte jeg på når jeg gikk hjemover etter nattvakta:

Hva er rettferdig ved morgenstellet? Jeg konkluderte fort med at en forutsetning måtte være at alle pasienter skal få stå opp til frokosten. Det kan hende at noen akkurat i dag kunne tenke seg å få frokost på senga, men utgangspunktet for arbeidet må være at alle skal opp.

 21 pasienter, 4 ansatte, 80 minutter til frokost. (nå: MTF)

 1 ansatt bruker 40 min på å lage frokost. Hvis alle er like effektive bruker da 4 ansatte 10 minutter. Altså: 21 pasienter, 4 ansatte 70 MTF.

 For å stelle en pasient trenger man: klut, håndkle, vaskefat. Dette skal først hentes og senere sorteres på skyllerommet, så skal man vaske hender og starte på nytt. Dette tar ca 1 minutt. 1 pr. pasient = 21 minutter. Nå: 49 MTF

 Vi sitter altså igjen med 49 minutter, 4 ansatte og 21 pasienter. Deler man pasientene likt vil hver ansatt ha 5,25 pasienter. Det betyr: Fra du blir forsiktig vekket ”god morgen!” til du sitter foran frokostbordet vil det ta 9,3 minutter.

 1000 kroners spørsmålet er: hva velger man? Velger man å gi alle pasientene litt dårlig stell, ikke la de hjelpe til selv (det tar lang tid) og dermed ikke bidra til at pasienten får oppfyllt Abraham Harold Maslow’s to øverste bud, annerkjennelse og selvrealisering. Eller velger man å ikke la alle få delta på frokosten og bryte overnevntes tredje behov: de sosiale behovene?

Samma pokker hva man velger, så velger man feil. Det er nettopp derfor vi trenger mer penger til eldreomsorgen. Og hva skal penga brukes til? Noen mener man skal fjerne sykehjemskøene. Jeg ønsker ikke fler pasienter på mitt sykehjem før det kommer fler folk som kan ta vare på dem!

Til slutt til deg som tenker å legge igjen følgende kommentar: ”9,3 minutter er ikke så ille. Når jeg har forsovet meg bruker jeg knappe fem minutter fra jeg våkner til jeg er ute av døra”

 Spør bestemora di med gikt og liggesår om det er et alternativ for henne. Gjør du det kommer hun til å banke deg opp med stokken sin! (som fortjent)

 

Café og Sats

Anne-Kari Bratten i arbeidsgiverorganisasjonen Spekter mener at sykepleiere bør bruke mer tid på jobb og mindre tid til på Café og Sats.

Ok, for det første kjære Anne-Kari, Ammerudlunden. Jeg trenger ikke si mer. 84 timer i uka er tydeligvis ikke godt nok for deg? La oss jobbe mer. Ikke late oss og jobbe minst mulig. Jeg blir forbanna.

Men, jeg regner med at du bare glemte den faktaen vi har fått høre de siste ukene så du er tilgitt. Så klart du ikke mente det du sa. For, hvem mener virkelig at sykepleiere burde slutte å gå på Sats? Ingen kan mene at fysisk trening er en dårlig prioritering. De aller fleste arbeidsgivere mener at det er fornuftig å la de ansatte bruke tid på Sats. Noen går faktisk så langt at de gir de ansatte lønn for å trene i arbeidstiden!

Jeg vet ikke om det ringer en bjelle hos deg Anne-Kari, hvis jeg sier at sykepleierne jobber for flere heltidssstillinger. Det du sier er at de sykepleierne som i dag jobber deltid gjør det frivillig sånn at de kan sitte på café å leske seg med melkekaffe i glass mens de er fornøyde med treningsøkta. Det slår deg kanskje ikke at de sitter på cafè og lurer på hvordan de skal få mer jobb? Du ringer nok innimellom å spør om ikke de kan ta en ekstravakt tenker jeg. Når de da svarer at de ikke kan, kan det tenkes at det er fordi det kom litt brått på? Eller at det kan hende ikke passer i turnusen? Fordi man ikke ønsker å jobbe hver helg eller hver kveld sjefen trenger ekstravakter?

Det kan hende jeg er litt i overkant krass. Det kan jo faktisk være sånn at sykepleierne ikke ønsker å jobbe. At de aller helst skulle sett at det bare kom penger på konto uten at de løfta en finger. Hvem vet. Jeg vet i alle fall at jeg blir mektig provosert over deg.

Men, du snakker jo om dugnad. At alle må bidra i denne dugnaden for å få nok hender i arbeid.

“Skal vi få nok arbeidskraft i denne sektoren når eldrebølgen kommer så må folk jobbe mer. De må forstå at de må delta på denne dugnaden”

Så klart sykepleierne skal bidra. Men ikke kom å si at det er opp til sykepleierne å få helsenorge til å gå rundt når eldrebølgen slår over oss. Når du konsekvent jobber for “moderate lønnsoppgjør” mer effektivitet, færre ansatte per bruker og dårligere arbeidsbetingelser kan du takke deg selv for at sykepleiere ønsker å bruke tid på å lade batteriene igjen. Det er ikke sykepleiernes feil, det er din.

Om å være donor

Det er ingen tvil om at å være donor er viktig.

Der er noen ting man bør tenke over når man gir fra seg sin egen kropp til forskning eller bare gir fra seg levra si til en som trenger det. Man skal spørre seg følgende:

1) Ønsker jeg at mine organer skal hjelpe andre til å overleve?

2) Ønsker jeg at min kropp skal forskes på så andre kan få det bra om maaaange år fra nå?

3)ønsker jeg at min kropp skal begraves ufullstendig, om noen år, med noen organer mindre?

La oss si at jeg hadde svart ja på de tre forrige spørsmålene, hva ville jeg tenkt dersom min sønn hadde tatt en sjefsavgjørelse og ombestemt meg, etter at jeg var død? Hadde jeg trivdes med et?

Jeg ønsker jo for all del at min sønn skal oppleve en fullverdig begravelse, en begravelse hvor han, og mine andre nære får sjelefred og en opplevelse av å begrave meg. Men kommer de til å oppleve det når de innser at mitt ønske er å forlate livet og donere kroppen min til forsking? Hvilket ønske skal jeg ta hensyn til nå som jeg står her å kan velge? Er det mitt eget ønske jeg skal ta hensyn til eller er det mine pårørende? Og, hvem sitt ønske skal de ta hensyn til? Meg, som ikke kan snakke for meg og ikke fortelle at jeg faktisk viste hva jeg gikk til (jeg er jo tross alt ganske mange år og har litt peiling) Eller godtar jeg at mine unger overprøver mine ønsker så min plan om å redde verden, finne kurer mot sykdom og redde andre med mine donor-organer ikke lar jeg gjøre. Hm, den som hadde visst!

Forfatteren er uenig i Fabian Stang sin avgjørelse. Men avgjørelsen respekteres likefullt. Det må, tross alt, være den vanskeligste avgjørelsene av dem alle.

Her ser du hva han valgte.

 

Sove

Helt på slutten av nattevakten går jeg inn til en dame på ca 80 år.

-Hva, er du her enda? spør hun.

-Ja, svarer jeg. Men hvis jeg ikke får gå hjem snart blir jeg nødt til å ta din seng for nå er jeg så trøtt.

-Å, bare kom! Du kan sove på armen!

Ulempen med turnusarbeid

Det er ikke alltid det er så lett å jobbe turnus. Jeg hadde arbeidshelg for ikke lenge siden og jobbet nattvakter fra fredag kveld til mandag morgen. På søndag hadde jeg en avtale jeg faktisk ikke hadde mulighet til å flytte på. Den avtalen varte nesten hele dagen fra morgen til ettermiddag. Jeg hadde heller ikke mulighet til å bytte vakt fordi det var endel sykdom og ferieavvikling. Å ringe å si jeg er syk er uaktuellt.

Så, hvordan gikk det? Jo da, jeg sto opp på lørdag kl 1700. Gikk på jobb kl 2200, var ferdig på jobb kl 0800, hadde avtale kl 1000 og klarte ikke å sove i mellomtiden. Kl 1700 (når jeg vanligvis står opp) Var jeg hjemme, kjempesliten og fikk meg en powernap fra 1700-1800. Bråvåkna og fikk ikke sove igjen. Gikk på jobb kl 2200 og hjemme kl 0900.

Ja, det er vel et poeng å si at det ikke finnes mulighet til å sove på vakt. Det er noe å gjøre hele tiden.

I praksis var jeg våken fra lørdag ettermiddag til mandag morgen. Jeg har problemer med å huske hva jeg gjorde på vei hjem fra jobb. Jeg husker ikke at jeg la meg men husker at jeg våknet i 2000 tiden, snudde meg rundt og sovna. Da sov jeg til tirsdag morgen igjen. ca 18 timer. Digg!

Å jobbe med døden

I dag har jeg vasket og stelt en dame. Hun var død. Byttet ut dyne og pute med et hvitt laken. Det er fortsatt en god opplevelse, verdig og fint. Jeg stelte henne sammen en utrolig flink dame som gjorde nøyaktig som jeg ville gjort. Snakke til den døde som om hun hørte hva jeg sa og stelte varsomt som om man var redd for at hun hadde smerter.

Alikevel er jeg sliten etter kveldsvakt. Jeg tar meg en pils og tenker på kvelden. Hvor fort jeg omstilte fra død til veldig levende musikk på festen som ble arrangert for pasientene. Fra død til live-musikk og spekeskinke, fra marmorerte ben til glade pårørende som endelig fikk tid til å treffe mor. Fra rigor mortis til en etterlengtet røyk på balkongen hvor vi diskuterte hvordan biffen blir best stekt. Ah, så digg med en øl og en røyk. En røyk etter diskusjonen på vaktrommet om hvorvidt vedkommende skal kremeres eller ikke.

Dattera hennes gråt. Var utrøstelig. Kanskje den tristeste dagen i hennes liv. For meg var det “nok en dag på jobben.” Det er jo så klart spesiellt når noen dør. Selv om man opplever det nok så ofte er det en spesiell ting. Noen arbeidsoppgaver gjør man hver dag mens andre oppgaver gjør man sjeldnere. Men det er en arbeidsoppgave. Man tar av seg uniformen og går hjem med en god følelse fordi man har gjort en viktig jobb. Og tar seg kanskje et velfortjent glass vin eller øl, rett og slett fordi man fortjener det.

Ikke alle gamle er konservative og kjedelige.

Denne samtalen hadde jeg med en pasient på ca 80 år, for ikke så lenge siden. H=hun M=meg

H: Er det en ekte tatovering du har på armen?

M: Jepps, den er helt ekte.

H: Så du skal ha den hele livet altså. Får jeg se på den?

M: Viser tatoveringen.

H: Den var utrolig stilig! Jeg har ingen selv men både min far og mannen min har. Det vil si at Far hadde en men nå er han kremert.

M: Er du trist fordi faren din er gått bort?

H: Nei. Jeg var det en gang men han døde for så mange år siden at nå er det ikke trist lenger. Han hadde en mye styggere tatovering enn deg.

M: Takk, kult at du liker den.

Så spør hun om jeg har kjæreste.

M: Nei, jeg er singel.

H: Er du homo?

M: Nei, ikke som jeg vet om i alle fall. Ser jeg sånn ut?

H: Nei, men man kan jo aldri vite. Han blomster-Finn er jo homo selv om han er gift.

M: Blomser-Finn er en skrulle.

H: Ja, han er kjempemorsom, jeg liker han. Synd han er homo eller skulle jeg prøvd meg!

M: Haha! Dere hadde vært et knallbra par! Men kan kunne jo vært sønnen din!

H: Jo da, men det er ikke så farlig.

M: Hva om du hadde vært homo da?

H: HAHA! Det hadde tatt seg ut!

M: Tja, hvorfor ikke? Du kunne vel vært homo du som alle andre?

H: Det har du helt rett i….. Hadde jeg vært det, hadde jeg i alle fall visst hva jeg skulle gitt kjæresten min i julegave!

Blir glad i mennersker uten fordommer.

Egenbetaling

På jobben har vi diverse tilbud til alle som bor der. Jeg fulgte en dame ned til kinoen her om dagen som i praksis er en dvd-spiller og en projektor. Inne på et møterom. Knall spør du meg helt til jeg oppdaga at beboerne må betale for det. Ikke masse penger. kun en tier. Man må ned i kantina for å veksle så man har en ti-kroning for å få sett den samme filmen man kan se oppe på avdelingen. På en litt større tv. Latterlig. pengene går sikkert til å kjøpe inn flere filmer. Det er kino annenhver uke, innimellom bare en gang pr mnd. Kan ikke sykehjemmet kjøpe inn de filmene på egen regning? Betaler ikke de som bor der nok fra før? Jo, det syns jeg virkelig. Å kreve 10,- for å se en kjøpefilm. En kjøpefilm det ikke engang er lov å vise for å tjene penger på det. Makan.

Om Cheyne Stokes. Og om å dø

Cheyne Stokes respirasjon blir beskrevet av Store Norske Leksikon som “pusterytme som karakteriseres av at pasienten slutter å puste i kortere eller lengre perioder (opptil to minutter). Pustepausen etterfølges av gradvis kraftigere og dypere åndedrag som deretter igjen blir svakere frem mot en ny pustepause.” Jeg googla cheyne+stokes+blogg og kom over nursenadia.blogg.no En blogg jeg kommer til å følge. Hun skriver om å arbeide med døende mennesker.

Når noen ligger for døden og har Cheyne Stokes respirasjon hender det at man får seg en overraskelse eller to. For kun kort tid siden var jeg sikker på at en pasient døde hele tre ganger i løpet av en vakt. Jeg var veldig klar over at vedkommende hadde pustepauser, men når man står ved sengeleiet hos en pasient som ikke puster blir 10 sekunder lenge. 30 sekunder føles som et helt liv og ett minutt føles som en evighet. Vakta blir lang når man våker over døende mennesker.

Det er noe helt spesiellt å pleie terminalpasienter. Pasienter som er på den siste strofen på det siste verset i et langt liv. Det er mange som spør meg hvordan jeg orker å ha en jobb hvor jeg må gjøre nettopp det innimellom. Hvordan klarer man å jobbe med så triste og forferdelige ting?

Å dø når man er gammel er det mest naturlige i verden. Det er like naturlig som å puste.

Når man har vært så heldig å få blitt med på den siste biten av et langt liv er det inmari godt å være der å bidra til at de siste timene blir så verdige som mulig. Bidra til at vedkommende ikke har smerter, holde i hånda å trøste når hun er redd, fukte leppene når de er tørre. Og til slutt stopper kroppen helt opp og man steller vedkommende en siste gang. Det er ikke så mye rituellt rundt stell av døde i norge. Vi steller dem så de skal se pene ut når pårørende kommer for å ta et siste farvel. Vi binder opp haken så ikke underkjeven detter ned og vi barberer, grer håret og steller negler. Vi rydder på rommet, fjerner medisinsk utstyr fra nattbordet, legger på en duk og tenner et lys. Så lufter vi godt og inviterer pårørende inn. Etter det triller vi pasienten ned til et kjølerom i kjelleren.

Når jeg går vekk fra kjølerommet forvandler den døde pasienten seg til minner. Ikke minner om når jeg stelte negler og tente lys men minner om at jeg, som hjelpepleier, fuktet lepper og holdt i hånda når det trengtes. Ristet puta å la den godt under hodet igjen. Kjente det nesten umerkelige håndtrykket når jeg leste fader vår. Bidro til å skape en verdig og rolig sistereis. Et lite punktum i en lang roman. Et vakkert punktum.